poems on planes/i am no poet/part 2

ATHENS - AMSTERDAM
PÅ TRØNDERSK

Æ veit itj ka som skjer, men det e sånn at når æ flyr
så blir æ paranoid.

Æ slår av mobilen på en manisk, bestemt måte,
og gir ordre rundt mæ om at folk må gjør det samme.

Det e jo logisk, e itj det?

Æ glane uten skam,
æ prøve å sje fram te tidspunktet æ lande,
men det e ikke lett når æ veit at det e det samme.
egentlig..
Æ prøve å vær lykkelig
og klare det!
Før æ går på flyet... e æ det.

Og æ e førsten te å innrøm at sjøl om æ har vært politisk aktivist og venstrevridd
så gjør all propagandaen rundt flytura mæ te en rasist.

Bare når æ e på flyet.
Fakk det.

Derfor drikk æ ett og ett glass vin
og prøve å sje film eller serie på datan
bare sånn at hjernen min får koble av litt.
Æ sitt og skriv dikt.

Æ e en hykler av en poet
æ har itj my å stå for, men det hjelp faktisk litt
mot frykten av det ukjente som kjem hver gang flyet tar av,
når lysan slukkes og alle går inn i en dyp søvn
e æ våken.

Plutselig blir sansan spissa te,
når alle veit at flyet drar og alle har snakka ferdig
kjem en stillhet uten makan -
plutselig hold dem fre'.

Kanskje det e fordi dem også e redd.
Kanskje dem nyt utsikta.
Det hjelp å tenk at alle føle med mæ.

Og når æ sir at æ vil ha vin
klokka seks om mårran trur dem sikkert æ e alkis,
æ tvile itj på det.

Whatever.

Æ putte en snus i leppa, tenke gode tanka;
at flyet sveve i en rosa ball -
det va mamma som lært mæ at det hjalp.
Og æ sjer mæ sjøl inn i flyet, inn i en rosa ball,
æ sjer ut viduet og vinke -
og æ smile.
E det mæ? Det e sånn æ sjer ut ja.
Uten frykt, uten fobia,
æ sitt ved sia
av en drøm om at æ en dag klare å stå opp mot det.
Æ miste itj motet.